Publisert i Adresseavisen 23.01.10

Linn Halvorsrød
«Sun Road Track Zero 1 2 3 4ever»
Trøndelag senter for samtidskunst
15. – 31. januar

Det er lydoversvømmelse i det lille visningsrommet The Black Cube, og opplevelsen av Halvorsrøds installasjon blir voldsom på en bedagelig søndagsformiddag.

Etter å ha satt meg tilrette i Linn Halvorsrøds lydinstallasjon, blir det raskt tydelig at jeg har problemer med å beskrive det jeg hører. Skurr, pip, gong. Ikke-ord. Øynene mine sliter for å gjenvinne sin forrang i bekmørket, den de er vant til å ha når jeg er på kunstutstillinger, og i de fleste andre av hverdagens situasjoner. Her må de gi opp, anstrengt forsøke å slappe av til sortheten, som kun brytes av en liten, kitschy discokule som ligger og snurrer på gulvet (som for å gjøre narr av øynenes spektakulære trang), og la andre sanser slippe til.

Jeg satte meg ned fordi jeg holdt på å snuble i puter og myke tekstiler som lå på gulvet rett innenfor fløyelsinngangen. Men jeg blir sittende for å venne meg til situasjonen. Underlaget føles mykt mot de skarpe lydene. I likhet med øynene, forsøker tankene å blokkere for den umiddelbare lydopplevelsen. Er det noen andre her inne? Det er først umulig å vite, noe som skremmer meg (folk må ha kollidert her inne på åpningen!). Et kaoskabinett innredet av en gal kunstner, tenker jeg. Så hører jeg mitt eget navn. Reiser meg og går bort til den lille høyttaleren, hvor lyden av en stemme som snakker usammenhengende om Solveig og en kvinnes siste eiendeler siver ut. Jeg skvetter til når jeg plutselig tror at noen står ved siden av meg, men jeg er visst fortsatt alene. Fortellingen, som jeg antar leses av kunstneren selv, blir som et dada-dikt, der lyden av ordene skygger for innholdet. I tillegg er det surrealistisk, som opplesning av en slags automatskrift. Dette vil jeg notere, men min skrift blir blind i mørket.

Tverrfagligheten som ligger i lydkunstens historiske linjer, fra blant andre Allan Kaprows «environments» og Fluxus-bevegelsen med John Cage i spissen, gjenfinnes også hos Halvorsrød, som har bakgrunn innen både musikk og billedkunst. I stedet for å ordne, teoretisere og balansere slik Cage gjorde, virker imidlertid Halvorsrød opptatt av lyders muligheter til å danne collager. Lag på lag har hun arrangert opptak fra sitt lydarkiv oppå hverandre (bylyder, radioskurring, musikk og rytmisk støy), til det føles som de fyller hele rommets kubikkvolum. Hun har jobbet stedsspesifikt, men usympatisk med rommet, som er stappet til det er altfor mett. Resultatet er slett ikke behagelig, men heller ikke ment slik.

Opptakenes ulike lengde gjør at komposisjonen er i stadig forandring, noe som passer til det helhetlige kaos-konseptet. Kakofonien forsterkes av det øynene, etter en lang tilvenningsperiode, til slutt fester seg ved: Fløyel i draperier, ledninger fra taket, teipede høyttalere og sokler trukket med søppelsekker. Dette er maksimalisme på alle nivåer. Assosiasjonene går til David Lynchs skremmende og svært fascinerende verden.

Lettelsen er stor når jeg rømmer fra Halvorsrøds lyder og kommer opp igjen i den åpne, lyse førsteetasjen. Gleden er imidlertid enda større, fordi jeg kjenner hvor sterk fysisk virkning kunst fortsatt kan ha på meg. Takk også til festen kvelden før, som uten tvil forsterket aspekter ved opplevelsen.